Epilog: No Trump

På Museum of Modern Art i New York ledsages noen av kunstverkene for tiden av tekster som denne:

 

 

Gjennom våre to uker i USA var det lite som minnet om at vi var i Trump-land; de gangene presidenten ble nevnt, var det snarere med hoderysten, bokstavelig eller implisert. I motsetning til i Russland, der Vladimir Putins ånd svever over vannene, er inntrykket at amerikanere flest vil komme videre med livene sine mest mulig uberørt av det som foregår på høyeste politiske nivå. Eller som det er uttrykt på dette bilskiltet (se øverst):

 

 

 

 

USA er herved anbefalt som ferieland. Takk for følget!

 

 

 

Portisham & Lyonesse



På vei

Innvandrermuseet på Ellis Island forteller mye om USA. Da innvandringen fra Skandinavia begynte å avta rundt 1890, hadde det kommet 300 000. Det blekner selvfølgelig mot de to millioner irene som kom etter sultkatastrofen noen tiår tidligere. USA tok imot dem alle, med svært få restriksjoner.

Portisham og Lyonesse befinner seg nå på JFK på vei til Moskva. Som vi skal se i noen avsluttende refleksjoner, er USA på mange måter fortsatt landet med det store hjertet. Det er håp.

Østers

USA er et mekka for østerselskere. Noen steder serveres riktignok  såkalte "charbroiled oysters", det vil si stekt i hvitløksmør på grillen og til slutt gratinert med ost. Portisham foretrekker smaken av hav og har så langt spist seg gjennom ferske østers fra Florida, Massachusetts og Washington State. De beste østersene kommer fra Maine, men de var allerede utsolgt på Dorlan's Tavern & Oyster Bar i havneområdet da vi kom dit i går.

Målet for den siste kvelden i New York er dermed klart.

Turister

I dag har Portisham og Lyonesse gått i velkjente turistløyper:

Ground Zero med Snøhettas museumspaviljong

Metropolitan Museum of Art med Jackson Pollock som en sentral representant for nyere amerikansk kunst

Central Park- byens grønne lunge

Dagen startet med brunch på legendariske Lexington Candy Shop og ble avsluttet med en nattlig spasertur over Brooklyn Bridge.

En veldig bra dag.

"The Big Apple"

Torsdagen ble igjen tilbragt på reisefot, med metro, Greyhound og så metro igjen fra leilighetshotellet i Boston til hotell Marriott Courtyard på nedre Manhattan. Alt i alt tok det ca. åtte og en halv time. Før avreise reflekterte Portisham litt over globaliseringens konsekvenser, her manifestert på jernbanestasjonen i Boston:

Vel framme rakk vi å spasere noen timer i "The Big Apple", noe som er ganske overveldende. Varmt var det også, 25 grader, og dermed viktig å opprettholde væskebalansen. Heldigvis finnes det mange steder en kan få noe å drikke i Chinatown, Little Italy, Soho....

Fylgj med i neste bolken.

Frihetsdag i Boston

Boston er en av USAs eldste byer, grunnlagt av engelske bosettere i 1630. Den var sentrum for opprøret mot britene som ledet til de amerikanske kolonienes uavhengighet mot slutten av 1700-tallet, og for den amerikanske litterære gullalderen på midten av 1800-tallet. Selv Edgar Allan Poe, som sto utenfor de etablerte kretser og kritiserte deres ledere i biske ordelag, var født i Boston.

I dag eksisterer ny og gammel bebyggelse side ved side:

Hovedinntrykket er likevel utvetydig moderne:

Siden det var 17. mai - forsinkede gratulasjoner til alle hjemme i Norge! - fant Portisham og Lyonesse det narurlig å bruke sin ene hele dag i byen på å utforske "The Freedom Trail", en rekke historiske minnesmerker hovedsakelig knyttet til uavhengighetskrigen. En merket rute på ca.fire km binder dem sammen. Været var varmt, og det var derfor deilig at siste stopp var fregatten "Constitution", bygd for å beskytte den nye statens handelsskip mot nordafrikanske korsarer tidlig på 1800-tallet og fortsatt seilende.

I anledning dagen vil Portisham sende en hilsen til Donald Trump, Edgar Snowden og andre interesserte (Benjamin Franklin i bakgrunnen):

Farvel til Martha's Vineyard

Den siste dagen på Martha's Vineyard ble solfylt. Etter å ha tatt farvel med sin halvt danske vert Erik, stadig påtruffet skatende rundt i byen, tok Portisham og Lyonesse en siste utflukt til stranden ved Gay Head:

Turen videre ble skjemmet av et to og en halv times ufrivillig opphold i Woods Hole, da bussen til Boston kjørte i det ferga la til. Det var første dag med nye ruter og igjen dårlig med informasjon. Amerikanerne kan rett og slett ikke dette.

Boston må være blant USAs dyreste byer når det gjelder hotell. Vi har derfor korttidsleid en leilighet i South End, et strøk av byen dominert av viktorianske murgårder bygd på det som opprinnelig var sumpland:

En varm vårkveld med folk ute overalt ga et positivt førsteinntrykk. Nå skal vi feire nasjonaldagen i en av USAs eldste byer.

Hav

Det meste på Martha's Vineyard dreier seg om havet. Også her har det vært talløse skipsvrak, godt dokumentert på et ellers litt skuffende museum. Det er flotte strender og mange tegn på yrende liv i sesongen:

Foreløpig var det imidlertid lite som innbød til bading:

Også inne i Oak Bluffs var det stille; mange av utestedene holdt stengt ennå, og noen åpnet en liten stund for så å stenge igjen. Allerede neste uke begynner imidlertid båtene å gå til Providence, Long Island og andre steder, og øya vil forvandles. En av de mange som har vært trukket hit, var komikeren John Belushi, som likte seg så godt at familien besluttet å begrave ham her:

Portisham og Lyonesse nøt en hummer i brød til lunsj i fiskerlandsbyen Menemsha, beundret sandklippene på Gay Head, som eroderes så mye at fyret har måttet flyttes flere ganger, og lot seg overvelde av landskapet:

Ro i sjelen også her.

Trehus

Et framtredende trekk ved Martha's Vineyard er arkitekturen. Trehus dominerer og kommer i hovedsak i to utførelser: med liggende panel, ofte hvitmalt, noen ganger også i nesten psykedeliske farger, eller dekket av veggfliser laget av ubehandlet sedertre. Spesielt er skipperhusene fra hvalfangstperioden i Edgartown imponerende. Portisham og Lyonesse har forflyttet seg fra Vineyard Haven til Oak Bluffs, der trehusene omkranser et grøntområde ned mot brygga:

Stormen raste fra seg i løpet av natten, slik at fergene kunne begynne å gå igjen utpå morgenen. Det var likevel ikke noe særlig til utevær:

I morgen skal øya utforskes nærmere.

Sceneskifte

"You will not be able to leave the island tomorrow."

Denne dramatiske beskjeden møtte Portisham og Lyonesse da de ankom vertshuset fra 1720 i skumringen. Vinden uler allerede rundt hushjørnene. Portisham, som kan sin Agatha Christie, venter nå bare på at strømmen skal gå og ting begynne å skje.

Etter en strabasiøs reise med hotellshuttle, fly, buss og ferge har vi altså tatt oss til Martha's Vineyard på den amerikanske nordøstkysten, i dag en fasjonabel ferieøy. Den har angivelig navn etter moren til Bartholomew Gosnold, en engelsk oppdager som seilte hit i 1602. Før det regjerte wampanoag-indianerne. Bill Clinton ferierte her som president, det var på den tilknyttede øya Chappaquiddick at Ted Kennedy fyllekjørte over en gangbro med fatalt reultat, og det var her Stephen Spielberg spilte inn "Haisommer". I tidligere tider var øya et sentrum for hvalfangst sammen med naboøya Nantucket.

Martha's Vineyard er ett av bare fem geografiske navn i USA som har en apostrof i den offisielle skrivemåten. Kanskje får vi også en redegjørelse fra professor Vonen i kommentarfeltet om øyas betydning for utviklingen av amerikansk tegnspråk?

Imens venter vi på stormen....

See you later....

Det er over en million alligatorer i Florida, og det beste stedet å se dem er i nasjonalparken Everglades. Portisham og Lyonesse lot svevebåter være svevebåter og bestemte seg for å utforske dyrelivet i dette sumpområdet via den såkalte Anhinga trail, en ganske kort, tilrettelagt fotturrute på diker og opphøyde gangveier. Fisken står tett i vannet, det er skilpadder i ulike størrelser, fugler og insekter og altså disse urtidsdyrene som glir majestetisk omkring eller ligger urørlig i gjørma, evig voktende på sine omgivelser. I snitt veier en voksen hann 350-400 kg. Med den fyldige vegetasjonen i tillegg mente Portisham at han aldri har vært noe annet sted der det er konsentrert så mye biomasse per kvadratmeter. På første halvdel av 1900-tallet ble det gjort forsøk på å drenere området til jordbruksland, men uten hell, og siden er det altså fredet.

Her er en annen liten krabat vi støtte på:

Mens anhingaene selv passet på fra tretoppene:

I morgen går turen videre til Boston og Martha's Vineyard. Vi kommer til å savne Florida.

Naturparker

Det er ingen allemannsrett i Florida (det er det visstnok i California). For å sikre publikum tilgang til naturen har staten derfor opprettet en rekke parker med tilrettelagte aktiviteter, typisk bading, padling, fotturer, guidede båtturer mv. I John Pennenkamp State Coral Reef Park nøt Portisham og Lyonesse freden på fottur og i leid kajakk:

Vi fulgte anviste løyper og fikk se fisker, fugler og lynraske små amfibier, men holdt oss unna de større:

Dem skal vi oppsøke i morgen. I mellomtiden hilste vi på en tammere slektning inne i leiren:

Langsom tid og fred i sjelen.

Lokale spesialiteter

I en sunnhetsspalte leste Portisham en gang følgende råd: "Spis bare halvparten av det du får på tallerkenen. Er du i USA, spis en tredel." Porsjonene er enorme, og i begynnelsen skapte det også litt forvirring at "entrees" er hovedretter. Men maten er god. Raffinementet legges ikke i anretningen, men i tilberedningen. Menyen preges av rikelig tilgang på all slags sjømat og kreativ bruk av lokale råvarer som peanøtter, søtpotet og ulike paprika- og peppersorter. Hva med kokte peanøtter til forrett? Eller syltetøy med jalapenopepper? Cajun-inspirert krydring setter en ekstra spiss på det hele. Servicen er nesten plagsomt rask; noe annet som tar tid å venne seg til, er forventningen om inntil 20 prosent driks.

Vi er tilbake på Key Largo på vei nordover igjen. Underveis passerte vi nye rester av den undergangsdømte jernbanen:

Deretter fulgte en ny lang ettermiddag med lesing, bading og slaraffenliv, omgitt av disse krabatene:

En kunne venne seg til dette livet.

Key West

Key West er en hyggelig by når en holder seg unna de verste turistområdene. Nå midt i mai er sesongen på hell, men Portisham og Lyonesse fant fortsatt steder som Clinton Square, Duval Street og monumentet for USAs sydligste punkt vel støyende. Vandrer en derimot ut i sidegatene, er inntrykket et annet:

Eiendomsprisene her sies å være på nivå med Manhattan.

Dette var lenge Floridas største by, men det begynte å gå nedover mot slutten av 1800-tallet da forbedret navigasjonsteknologi gjorde at det ble færre skipsvrak og dermed mindre last å berge.
I dag er hovednæringsveien turisme. Det finnes imidlertid også moderne skattejegere: Den 20. juli 1985 fant Mel Fisher etter mange års leting vraket av den spanske galeonen Atocha, som gikk ned i 1622 med en last som var så verdifull at havariet fikk betydning for de spanske statsfinansene i mange år framover. Fisher og hans team hentet opp over 40 tonn gull og sølv, og fikk beholde 75 % etter at den amerikanske staten hadde tatt saken helt til høyesterett, men mye ligger fortsatt igjen på havbunnen. På museet som forteller historien, er noen av de over 1000 sølvbarrene fra funnet stilt ut, og de mer bemidlede kan sikre seg en av de 114 000 sølvmyntene. Anbefales.

Selv om president Harry S. Truman etablerte et alternativt "White House" i Key West som har vært brukt også av senere presidenter, er nok byens mest kjente innbygger Ernest Hemingway, som hadde vinterkvarter her på hele 1930-tallet i et romslig hus med stor hage og svømmebasseng. Egen skrivestue var det selvsagt også:

Et pussig trekk er ellers alle hanene som vandrer rundt i byen, og som selvsagt gjør det de er best til om morgenen:

En ny avslappende dag avsluttet med sjømatmiddag på Duffy's Steak And Lobster House, der vi sto over muligheten til å prøve stekt alligatorhale. Hummeren var derimot utmerket.

Florida Keys

Florida Keys er en gruppe av ca. 1700 øyer som strekker seg fra sydspissen av USA i en vid bue vestover ut i Mexicogulfen. Opprinnelig var de bebodd av indianere før de spanske conquistadorene landet der i 1513. En viktig næringsvei fram til forrige århundreskifte var berging av vrakgods fra skip som hadde gått på grunn. Ikke langt fra endepunktet Key West ligger Dry Tortugas, et kjent navn for fans av "Pirates of the Caribbean"-filmene.

Entreprenøren Henry Flagler, som blant annet var en av grunnleggerne av Standard Oil sammen med John D. Rockefeller, fikk bygd jernbane til Key West tidlig på 1900-tallet, men den ble ødelagt i en av de verste orkanene i USAs historie 2. september 1935. Lange strekk står igjen, men nå er det bil som gjelder. I begynnelsen er det mest grønnsvær og tettbebyggelse å se langs veien, men så skifter det til spektakulære broer over åpne havstrekninger. Portisham og Lyonesse tok det rolig utover med en utmerket sjømatlunsj på en restaurant med det velvalgte navnet Lazy Days og bading i Curry Hammock State Park, der vi møtte på denne karen (ikke lett å komme nær nok!):

Det var i det hele tatt et rikt dyreliv; Portisham syntes han kjente noe som nappet i foten i strandkanten, og ved nærmere ettersyn krydde det av skjell og småkrabber i alle fasonger, noen tilsynelatende mosegrodde. Korallsteinen som hele øygruppa er bygd opp av, er rik på fossile avtrykk av deres forfedre.

25 grader i luften og antakelig omtrent det samme i vannet. En velsignet dag.

Det tungvinte USA

Portisham og Lyonesse har i år lagt ferien til USA og vil dele noen inntrykk underveis på denne bloggen. Det første er at USA har mye å lære av f.eks. Japan når det gjelder service, informasjon og turistvennlighet generelt. Vi ankom hver for oss, men begge opplevde endeløse køer i passkontrollen på JFK. På turen inn til New York ville Portisham selvsagt ta the "A" train. Toget sto akkurat klart, en dame foran begynte å løpe, og Portsham hengte seg på og fikk akkurat kastet seg om bord i det toget begynte å gå - i feil retning! Det viste seg at pendlernes svøpe buss for tog også finnes i USA, og at togene gikk i skytteltrafikk på hver side. Dette var det ingen informasjon om på flyplassen. For Portisham var det en liten trøst at han i stedet for Manhattan havnet på Rockaway, der en av hans store helter vokste opp. Men selv i riktig retning er det laangt fra JFK til Upper West Side.... På flyplassen i Miami to dager senere måtte vi gå milevis og også ta et tog for å komme til bagasjeutleveringen, igjen med minimal informasjon. Og definitivt ikke noe for gamle og skrøpelige.

Nå har vi imidlertid kommet til Key Largo, der det så sik ut i går kveld: